Det har nermest blitt en tradisjon at jeg hvert år prøver å skrive blogg, og i tradisjons tro blir det med ett innlegg og løfte om at denne gangen SKAL jeg.... Jeg føler derfor at jeg må oppretthode tradisjonen og trykker derfor ned et innlegg med lovnad om at denne gangen skal det bli anderledes:-O
Tanken bak bloggen var å bearbeide alt som har skjedd de siste to årene, for det er ikke til å skyve under en stol at livet har blitt vridd, snudd opp ned og at ingenting ikke er som det engang var. De som kjente meg før ville nok ikke kjent meg igjen i dag verken utenpå eller innvendig. Jeg overveier å ikke være så frittalende om alt, men faan heller... dette er og blir min blogg og skal det bli bedre må man kansje la ting komme ut så man får plass til nye tanker og gode ting får slippe inn.
Diktet over fant jeg tilfeldig og jeg tenkte det kunne vær som en slags motivasjon til meg selv. Veien ut tror jeg dog jeg ennå ikke helt har funnet... Men jeg har tro på at alt ordner seg til slutt... en evig opptimist, og som jeg ble fortalt " bak tårene dine Gine, ser jeg fremdeles en liten gnist... ikke la den drukne i tårer som ikke er fortjent".
Jeg savner mennesker som sto meg nær hver dag, hvert sekund, og jeg tror savnet ofte fører til at jeg legger kjerlighet og vennskap jeg slettes ikke burde så nært at det gjør ting verre for meg. Alle jeg har samlet i hjerterota fortjener plassen, det er en ting jeg er sikker på. Men de kan ikke erstatte personer som er borte.. fylle tomrom. Og det er nok der jeg har endel å jobbe med. I stede for å tviholde på personer jeg burde slippe taket på, burde jeg nok tørre å kjenne på tomromme og la det gro... selv om det gjør så vont, og jeg er så utrolig redd for akkurat den smerten som jeg vet vil komme. Så et nyttårsforsett for meg selv: Tørre å slippe taket, kjenn på smerten jeg har fortrengt og prøvd å fylle med andre og snakk om det jeg har mistet... Pr. dags dato, 1år og 2mnd etter tapet av pappa har jeg ennå ikke pratet med noen ordentlig. Tiden leger ikke alle sår, den gjør deg bare tykkhudet og rustet til å fortsette. Men åpne sår som ikke gror trenger faktisk behandlig...
Jeg vil også skjenke bestemor en tanke, hun døde i fra oss nå rett før jul og for meg var det som å miste både en mor og en bestevenn på nytt. Mor på den måten at jeg er vokst opp delvis hos henne. Etter hun mistet sin siste mann har jeg vært hos henne, sovet, spist og delvis bodd der. Vi kunne snakke om alt og hun var en fantastisk venn. Tapet av henne var kansje mer forventet da hun de siste to årene har vært mye dårlig, og hun var i en moden alder av 93år. På slutten var det endel episoder der hun ikke husket og rare ting som kom fram... men helt til siste time husket hun altid med og mitt ansikt. Jeg og mamma dro for å ta farvel kvelden før hun gikk bort og fikk beskjed om at hun nok ikke ville huske hvem vi var. Besta var aldri i tvil, hun tok hånden min og nikket da jeg spurte om hun så det var meg. Å infinne seg med at folk er borte er så utrolig vanskelig... samme hvor voksen man blir. Og det hjelper ikke å erstatte, virke serkere enn man er eller holde ting inn... nå har jeg forstått at skal ting bli bedre må det ut, og det er ingen som kan erstatte eller gjøre jobben for meg. Jeg må tørre å stå alene og tørre å la det komme ut... Nytt år, nye muligheter?
Den gammle Gine-Beathe, morroklumpen men selvironi og skarpe replikker. Peronen som kunne få enhver til å le seg skakk og selv den sureste surpomt til å smile. Ei jente som trass i mange ekstra kilo var værneverdig for alle.. en god venn. Ikke faan om noen kom å sa et skevt ord verken til meg eller mine nærmeste uten å skikkelig svi. Jenta som hadde sunne interesser, et framtidsmål hun var bestemt på å nå og som syntes hun var ordentlig pen når hun så seg i speilet har også forsvunnet. Og hva har skjedd? Hun forsvant i det hun begynte å stenge ting inne... når sorgen begynte å spise smile og de gode tankene om en fantastisk framtid. Jeg burde vel kansje ikke være så åpen, men jeg fikk depresjon jeg prøvde å sette lokk på. I stede for å arbeide meg ut av det fant jeg en annen "løsning" å legge tankene på... En annen "smerte" som opptok meg. Spiseforstyrrelse. Vet dere hvor vont det er å sitte å høre at "Du burde egentlig være glad for det som skjedde også, for du ser fantastisk flott ut i dag"...
Ginepine på skrivende stund... snart 70 killo lettere, over halve meg er borte. Det er ikke noe flott med det overhode!! Speilbilde som reflekterer det vonde innvendig og som gjør følelsen av å være stygg forsterket. I sosiale lag tyr jeg fortere til tårer enn til latter, og venner har jeg prioritert så feil. Og om jeg så blir spyttet på løfter jeg ikke en finger for å ta igjen... jeg tar imot! Men gnisten er der... Jeg kjenner den innimellom, og den varmer fremdeles. Når en god venninde sender en melding, når jeg sitter med tantebarnet på fanget, gode familiestunder. Den er der ennå:-D Nytt år nye muligheter... optimisten i meg sier at 2012 blir et bra år. Motbakken tar engang slutt og på toppen står gode ting i kø!!
Ginepinen skal bort, jeg skal bruke energi på ting som er bra, hjerte mitt skal romme venner og mennesker for fortjener det, hode skal renskes for destruktive tanker...
Missforstå innlegget rett, jeg har såpass insikt i eget liv at jeg ser at vekttapet har åpnet dører, jeg må bare få et sunt forhold til det hele. Speilbildet reflekterer også et pent ansikt, og smilet har ikke forsvunnet. Jeg er ikke dum, jeg vet bare å virke dum i situasjoner det er best, men jeg har jo tross alt bachlorgrad og en pedagogisk jobb som burde være nok til å motstride en hver tvil om det. Og jeg tror at mennesker som har et behov for å si sånnt om andre betviler seg selv. Dette beviser også at jeg når mål jeg setter meg! Og bare så det er nevnt... jeg lukter himmelsk!
Nyttårsforsett:
Opprette et sunt forhold til mat, og sett trening på dagsorden igjen. Trening er nemelig bra for de gode hormonene i kroppen som gjør deg glad;-)
Prioriter rett, la plassen i hjerte romme mennesker som også har en plass i sitt hjerte for meg.
Ikke la noen servere ting om meg som ikke stemmer. Stå imot og aldri mer ta i mot. Fortsette å være ærlig, for jeg tror at det er bedre og såre med sannhet enn med løgn.
Fest med måte, alkohol hjelper deg verken å glemme eller til å gjøre ting morsomere. Ikke at jeg drikker som en svamp eller noe... det kan kansje høres sånn ut ved at jeg har et slikt forsett. Men det er for å minne meg selv om at man kan være med venner i andre sosiale hendelser og at når man er lei seg så løser det ingenting.
Slutt med tøysete festrøyking... hvorfor i alledager trodde jeg noengang at det var bra? Har ikke røkt på 25år og så skal man plutselig begynne... fys!
Prioriter jobben som du har. Jeg har tross alt ikke jobbet meg dit jeg er i dag for å kaste det bort. Glemmer ofte hvor heldig jeg er som har en så fantastisk jobb som jeg har.
Få orden på livet, finne meg et eget hjem, tørre å være alene. Jeg er jo tross alt ikke alene, jeg har familie og veldig mange venner:-)
Kjempe glad i dere pappa og Besta, takk for alt dere har gitt meg og for den personen dere har vært med på å forme meg til å bli<3
