An angelface smiles to me under a headline of tragedy. That smile used to give me warmth. Farewell - no words to say, beside the cross on your grave and those forever burning candles. Needed elsewhere to remind us of the shortness of our time. Tears laid for you, tears of love, tears of fear!! Bury my dreams, dig up my sorrows.......Oh, Lord why the angels fall first?? Pappa<3

Fem måneder siden...og jeg greier ikke prate ordentlig med noen om hva jeg tenker og føler ennå..kan det å igjen la tankene gli ned fra hode og til fingertuppene for så å få de tastet inn i denne bloggen være en løsning...? Jeg starter i det små og ser ann utviklingen... en tanke om gangen, et innlegg om gangen...


Et år siden..... jeg opprettet en blogg jeg skulle feste tanker til som hode kvernet på. Et sted hvor jeg kunne være meg og si og mene hva søren jeg ville. Men i alt som har skjedd det siste året ble denne bloggen glemt, selv om behovet for å få tømt hode har vært enormt. Nå er hode ved bristepungtet og rett før hardisken går inn i hvilemodus slo plutselig hukommelsen inn og minnet om at løsningen lå i en liten ubrukt blogg utsultet på tanker som omverden ikke nødvendigvis trenger å vite noe om, men som ikke hode rommer mere plass til..... Så her sitter jeg da og tømmer hodets innhold og håper det skal hjelpe meg til å få sove bedre om natten...

For et år siden kvernet hode på tanker om hvor ensomt det var og være bare meg i mitt liv. I dag vet jeg hvor blendet jeg har vært for de menneskene jeg for et år siden ikke trodde kunne fylle det tomrommet jeg følte. For selv om det å dele varme om natten men en helt spesiell, kjenne manndig kroppslukt som gjør meg surrete i hode eller stryke kinnet mot en muskeløs overarm fremdeles er mangelvare... vet jeg at jeg langt i fra er ensom. Det er ikke bare meg i mitt liv...og jeg gremmes av hvor blendet savnet jeg har følt har gjort meg. Jeg har en super familie som omgir meg og som trass i motgang står sammen og kjemper seg framover, og jeg har mange gode venner som vil meg mitt beste og som er der når jeg skulle trenger det...

for hva er EGENTLIG savn?.....pappa<3

Vær barmhjertig Herre…
Vis en særlig omsorg for de mennesker som er så logiske, praktiske og realistiske at de forarges når noen kan tro at det finnes en liten blå hest….
(Heider Camara)

Noen ganger tror jeg hode mitt fungerer på andre måter enn alle andres. Jeg pleier å være ganske optimistisk, ser sjelden begrensninger og blir gal av folk som henger seg opp i små ubetydelig detaljer som slettes ikke har betydning for helheten. Jeg unngår gjerne konflikter, rettere sagt så hater jeg konflikter. En real diskusjon deltar jeg dog mer enn gjerne i, og selv om jeg bestitter meninger som er stikk i strid med andre så respekterer jeg andres meninger! Dog er det ikke alle som tenker slik, og det og omgås mennesker som faktisk er stikk i strid med enn selv kan være en utfordring(det forstår jeg godt at jeg også kan være for dem). De ser begrensningene før mulighetene, er pesimistisk til en hver tid og henge seg opp i detaljer. De elsker konflikter og diskusjoner ender med at de har rett og jeg er dum....Å tro på blå hester er i vertfall barnslig og alle som er anderledes er noen skrullinger. Vel, denne skrulla tror på blå hester, rosa elefanter, tannfeen, Gud, påskeharen og julenissen!

"Vi er alle passasjerer i eget liv. Alle ”reiser” vi gjennom livet. Men hvordan vi ”reiser” og hvordan vi har det på ”reisen” er mye avhengig av alle de store og små valgene vi tar i livet. Slik er vi skaperen av våre egne liv. Om vi ikke er fornøyd med livet slik det er, kan vi gjøre mye for at livet skal bli slik som vi ønsker at det skulle være.

Å gå i terapi er en vei du kan velge for å bli mer kjent med deg selv og hvorfor du er slik som du er. Det kan være en hjelp til å akseptere deg selv eller til å forandre deg selv. Det gir en unik mulighet til å bli sett, hørt og forstått akkurat slik som du er med alle dine tanker, følelser og opplevelser......"

....og hva velger Gine? Jo hun skriver blogg og snakker om seg selv i 3.person i stede!! Er det noen som har trengt terapi så er det vel hode mitt, for der inne er det 3.verdenskrig noen ganger og av og til vil ikke kropp og hode det samme og da blir også handlingene jeg utfører noe bissar. Så som dere ser har jeg bestemt meg for at jeg igjen må begynne å skrive blogg slik at hode ikke eksploderer! Det blir dog en helt annen blogg enn den jeg skrev før for her kommer jeg til å plassere alle de rare tenkene jeg besitter og ytringsfrihet vil stå sentralt. Ingen vanlig dagbok med innlegg om hva jeg spiste til middag med andre ord(om jeg ikke føler det er noe jeg brenner for å fortelle dere da selvsagt!), men rett og slett en blogg hvor jeg kan putte enkelte tanker som hode ikke har plass til.
Så til alle lesere av bloggen min(nye som gammle), jeg håper dere synes denne bloggen en lesbar, viss ikke kan dere jo bare la vær!